Purple UAS åpner sertifiseringsportal for nødetatsdroner

Purple UAS er en ny amerikansk sertifiseringsordning for droner som brukes av nødetatene. Bak står bransjeorganisasjonen KCUASA sammen med Kansas State University, FirePoint Innovation Center og Wichita State University, og ordningen skal kunne gjenbruke dokumentasjon fra de eksisterende Blue UAS- og Green UAS-programmene.

Lanseringen ble kunngjort i en pressemelding fra The Kansas Crewed and Uncrewed Aerial Systems Association (KCUASA). Portalen fungerer som programmets nav: her finner produsentene veiledning, opplæringsmateriell, priser, FAQ og selve søknadsskjemaet. Målgruppen er tydelig avgrenset til oppdrag innen politi, brannvesen, ambulanse (EMS), søk og redning, beredskapsledelse, katastroferespons og kritisk infrastruktur.

Hvorfor enda en sertifisering?

For å forstå Purple UAS må man forstå rotet ordningen forsøker å rydde opp i. Det amerikanske markedet for offentlige droner har i flere år vært styrt av sikkerhetspolitiske lister snarere enn av tekniske standarder. Blue UAS-listen, driftet av Defense Innovation Unit, ble laget for forsvarets behov, først og fremst kortdistanserekognosering. Bransjen har gjentatte ganger påpekt at listen er smal i omfang, og at produsenter som ikke passer inn i en forsvarsbestilling har hatt en uklar vei inn til offentlige innkjøpere.

Green UAS, utviklet av bransjeorganisasjonen AUVSI, var et forsøk på å lage en sivil parallell bygget på samme sikkerhetskrav, men uten forsvarsdepartementets snevre bruksprofil. Poenget den gangen var å gi kjøpere en forsikring om at dronen faktisk oppfyller sikkerhets- og cybersikkerhetskrav på tvers av bransjer. Samtidig har delstatlige forbud, som Floridas, i praksis tvunget nødetater til å bytte ut hele droneflåten uten finansiering og uten tid til omskolering.

Purple UAS legger seg oppå dette landskapet med en avgjørende detalj: ordningen kan anerkjenne allerede gjennomførte føderale evalueringer. Har en produsent dokumentasjon fra Blue UAS, og der det er relevant Green UAS, kan denne dekke deler av kravene. Resten, altså de nødetatsspesifikke kravene, vurderes uavhengig. KCUASA beskriver sertifiseringen som rettet mot formålsbygde og FCC-kompatible droner.

Nødetatsmarkedet er blitt stort nok til å kreve egne krav

At det i det hele tatt lages en egen sertifisering for nødetatene, sier noe om hvor moden denne delen av bransjen er blitt. Da Skydio i sin tid lanserte X2-serien, pekte selskapet på en undersøkelse der 55 prosent av profesjonelle brukere oppga at deres største bekymring var at manuelt styrte droner kræsjer. Svaret ble autonomi: droner som unngår hindringer selv, og som ikke krever en ekspertpilot bak spakene. X2E ble rettet mot nødetater og inspeksjon, mens X2D var bygget rundt hærens krav til kortdistanserekognosering, nettopp den kategorien Blue UAS-listen først dekket.

Behovene til et brannvesen er likevel ikke de samme som til en rekognoseringstropp. Termisk bildekvalitet, høyttalere, evne til å operere over folkemengder, logging av bevis, integrasjon mot nødmeldingssentraler og krav til datahåndtering er alt sammen ting som ikke fanges opp av en forsvarsliste. Det er dette hullet Purple UAS forsøker å fylle. Vi ser den samme utviklingen i programvarelaget, der leverandører bygger egne plattformer for nødetatsdrift, blant annet BRINC med LiveOps.

Sikkerhetspolitikk forkledd som teknisk standard

Det er verdt å være ærlig om hva disse ordningene faktisk måler. Blue UAS, Green UAS og nå Purple UAS handler i stor grad om leverandørkjede, datasikkerhet og nasjonal tilhørighet, ikke om flysikkerhet i luftfartsforstand. De sier lite om at dronen tåler et bestemt vindkast eller at feilmodusene er analysert. Det er en helt annen logikk enn den europeiske, der C-merkingen er en produktstandard med krav til blant annet maksvekt, geoawareness, fjernidentifikasjon og lavhastighetsmodus.

Utfordringen for produsentene er at kravene stables oppå hverandre. En amerikansk produsent som vil selge både til forsvaret, til sivile etater og inn i Europa, må håndtere flere parallelle regimer samtidig. Purple UAS’ gjenbruk av eksisterende dokumentasjon er derfor det mest interessante grepet i hele lanseringen: det er et forsøk på gjensidig anerkjennelse innenfor et system som ellers har hatt en tendens til å multiplisere seg.

Norsk kontekst

Purple UAS har ingen direkte betydning for norske dronepiloter. Ordningen er amerikansk, frivillig og rettet mot produsenter som selger til amerikanske nødetater. En Purple-sertifisering gir ingen rettigheter i norsk luftrom, og den erstatter verken C-merking, operasjonstillatelse eller SORA-vurdering. I Norge er det EASAs regelverk, slik det forvaltes av Luftfartstilsynet, som avgjør hva du får fly og hvordan.

Likevel er trenden relevant. Norske nødetater, politi, brann og de frivillige redningsressursene, kjøper droner i et globalt marked der leverandørkjede og datasikkerhet er blitt like viktige innkjøpskriterier som kamerakvalitet. Når amerikanske lister avgjør hvilke modeller som produseres og videreutvikles, påvirker det også hvilke droner som til slutt havner i norske hyller. Offentlige innkjøpere som planlegger flåtefornyelse bør derfor ha et bevisst forhold til hvilke sertifiseringer en leverandør faktisk har, og hva de dekker. Vi har tidligere skrevet om hvordan man kan unngå fallgruvene ved fornyelse av droneflåten. Kort sagt: en amerikansk fargekode er ikke et europeisk godkjenningsstempel.

Artikkelen er laget med KI-støtte basert på kildene over, og publisert under redaksjonelt ansvar av Frode Friestad, Droneavisa.