New South Wales bygger verdens største haidrone-program

Delstatsregjeringen i New South Wales legger 34 millioner australske dollar ekstra i haiovervåking med droner, og bygger dermed det Surf Life Saving NSW selv omtaler som verdens største luftbårne haiovervåking. Fra 1. juli 2026 flyr droner over alle Sydneys strender fra Palm Beach til Cronulla, 365 dager i året, fra soloppgang til solnedgang.

Satsingen ble kunngjort av delstatsmyndighetene og skal driftes av Surf Life Saving NSW, den frivillige livredningsorganisasjonen som allerede har flydd haiovervåking i flere år. Pengene kommer på toppen av det eksisterende ferieprogrammet langs kysten, og inngår i en større satsing på haihåndtering som samlet er oppgitt til over 120 millioner australske dollar over to år.

Det interessante for dronefolk er ikke haiene, men driftsmodellen: en frivillig organisasjon som skalerer opp til hundretusener av flytimer, med BVLOS-flyging, dronebokser og AI-basert deteksjon som bærende elementer.

Fra sesongpatruljer til helårsdrift

Ifølge Surf Life Saving NSW prioriteres strender med mange badende og surfere, blant annet i Sydney og på nordkysten, der det har vært haihendelser. Et poeng organisasjonen understreker spesielt: dekningen begrenses ikke til strender med livredningsvakt. Også populære, upatruljerte surfesteder skal få overvåking, noe som i praksis betyr at pilotene må operere langt utenfor de trygge, bemannede sonene.

Omfanget er blitt konkretisert utover sommeren. Etter oppskaleringen dekkes rundt 70 strender i utgangspunktet, med minst én strand i hver kystkommune, og antallet vokser til 97 strender og 73 droner når feriestedene kobles på i slutten av september. Delstaten oppgir over 300 000 planlagte overvåkingstimer i året, som beskrives som en økning på 1 200 prosent. Fra 1. september ble flytidene utvidet til 06.15 til 17.00 for våren på den sørlige halvkule.

Tallene fra selve driften er også lagt fram: i de to første månedene etter oppstarten, fra 1. juli til 30. august, ble det logget rundt 750 hendelser med haiobservasjon og over 200 inngrep der strender ble tømt eller badende varslet. Surf Life Saving NSWs administrerende direktør Steve Pearce har på sin side oppgitt over 100 000 flyginger i løpet av året og over 2 000 tilfeller der hai ble hindret fra å komme i kontakt med badende og surfere. De to tallsettene dekker ulike perioder og ulike måleenheter, så de bør ikke leses som motstridende, men de illustrerer hvor vanskelig det er å sammenligne dronestatistikk på tvers av rapporter.

Pearce omtaler bevilgningen som den største enkeltsatsingen på haihåndtering i Australia noensinne, og den største økningen i finansiering til organisasjonens arbeid med kystsikkerhet.

BVLOS, dronebokser og AI i praksis

Teknologidelen er den mest overførbare. Ifølge Surf Life Saving NSW skal midlene brukes til å oppgradere fasiliteter for fjernstyring og fjernpiloter, og til å utvide bruken av drone-in-a-box og flyging utenfor synsrekkevidde (BVLOS). Kunstig intelligens er oppgitt som en del av satsingen på ny teknologi som skal styrke droneovervåkingen i delstaten.

Kombinasjonen av faste dronebokser og fjernstyrte piloter er nøkkelen til helårsdrift. Uten bokser må noen fysisk møte opp på hver strand hver morgen. Med bokser og BVLOS-godkjenning kan én operasjonssentral dekke flere lokasjoner, og responstiden blir kort: pilotene skal etter det som er oppgitt klare å tømme en strand to til tre minutter etter en observasjon.

Samtidig er det verdt å merke seg at delstaten ikke erstatter gammel teknologi med ny. Parallelt med droneutvidelsen ble 51 haigarn satt ut igjen mellom Newcastle og Wollongong, en praksis marinbiologer har kritisert i årevis. Droner legges altså på toppen av eksisterende tiltak, ikke i stedet for dem. Det er et mønster vi kjenner igjen fra mange offentlige dronesatsinger: teknologien får budsjett fordi den er politisk salgbar, men den avlaster sjelden det gamle apparatet før effekten er grundig dokumentert.

Hva betyr dette for norske dronepiloter?

Saken har ingen direkte konsekvenser for norsk regelverk, men den er et av de tydeligste eksemplene vi har sett på hvordan et frivillig beredskapsapparat kan skalere droneoperasjoner til industrielt nivå. I Norge ville en tilsvarende operasjon havnet i spesifikk kategori, med krav om operativ tillatelse fra Luftfartstilsynet basert på en SORA-vurdering. BVLOS over folketette strender med badende under seg gir høy bakkerisiko, og etter SORA 2.5 må søkeren dokumentere både tiltak for å redusere risiko på bakken og hvordan konflikt med annen lufttrafikk håndteres.

Automatiserte dronebokser er også en type operasjon norske aktører nå jobber med, og erfaringene fra britiske BVLOS-nettverk viser at det er godkjenningsprosessen, ikke maskinvaren, som tar tid. For norske SAR-aktører, kommuner og politi er poenget fra New South Wales likevel tydelig: gevinsten kommer først når man går fra kampanjeflyging til fast, finansiert drift med egne fjernpiloter og dokumenterte prosedyrer.

Artikkelen er laget med KI-støtte basert på kildene over, og publisert under redaksjonelt ansvar av Frode Friestad, Droneavisa.