Japan mobiliserer droner mot bjørn med AI og spray

Den japanske bransjeorganisasjonen JUIDA har samlet seks droneløsninger mot den kraftige økningen i bjørneangrep i Japan. Blant tiltakene er AI som automatisk finner og følger bjørn med termisk kamera, og droner som bærer bjørnespray og kan flys av lokalbefolkningen selv.

Antallet observasjoner og skader fra bjørn har økt markant i Japan de siste årene, og både kommuner, skogbruk og landbruk står med et akutt problem. Nå har Japan UAS Industrial Development Association (JUIDA) åpnet det de kaller «JUIDA Bear Mitigation Technology Showcase», en oversikt over teknologi fra medlemsbedriftene som kan brukes til overvåking, bortskremming og kartlegging av bestand. Detaljene er publisert på organisasjonens egne sider (Kilde).

AI som gjenkjenner en halvt skjult bjørn

Det mest teknisk interessante bidraget kommer fra selskapet 3eye-bird, som sammen med D Academy Tohoku i Gojome i Akita-prefekturet har utviklet et system der dronen selv finner bjørnen. Piloten står for start og innledende søk, men når AI-en gjenkjenner en bjørn i kamerabildet, kobles automatisk sporing inn. Ifølge JUIDAs beskrivelse har maskinen nattsyn og infrarødt kamera, en flytid på inntil én time, automatisk retur før batteriet tømmes – og mulighet for å overlevere overvåkingsoppdraget til en etterfølgende drone.

Posisjonen regnes automatisk ut i breddegrad og lengdegrad og deles i sanntid via en egen app med kommune, politi og de lokale jegerlagene. Dronen har også høyttaler for å varsle beboere direkte. Selskapet oppgir at AI-modellen er trent på bilder av både kragebjørn og brunbjørn fotografert fra alle vinkler i en bjørnepark i 2025, nettopp for å kunne kjenne igjen dyret selv når store deler av kroppen er skjult av vegetasjon. Systemet er i siste fase før planlagt kommersialisering i 2026, med patent under behandling.

Fra bjørnespray til soneforsvar

Terra Drone går en helt annen vei: selskapet presenterte vinteren 2025 en drone som bærer bjørnespray. Poenget er ikke bare virkemiddelet, men tilgjengeligheten. Terra Drone argumenterer for at en løsning som krever spesialutdannede piloter gir for lang responstid når en bjørn først er inne i bebyggelsen, og satser derfor på maskiner enkle nok til at folk i lokalsamfunnet kan sende dem opp selv. Neste steg er lengre flytid og infrarødt kamera, slik at samme plattform også kan brukes i beredskap.

Prodrone tar en mer langsiktig tilnærming med «Bear Boundary Defense Project» sammen med skogbruksselskapet GEEP Forest og oppmålingsselskapet Visual Systems. Målet er soneinndeling – å holde bjørn og mennesker fysisk atskilt – heller enn avliving i etterkant.

Fukui-prefekturet viser samtidig fram en modell som er verdt å merke seg for offentlig sektor: i stedet for å forvente at hver kommune bygger opp egen dronekompetanse, sender fylket ut både utstyr og erfarne operatører. Begrunnelsen er velkjent også i Norge – ferdighetsnivået varierer sterkt mellom kommuner, og folk med spesialkompetanse forsvinner ved omorganisering. Med termiske droner og små innendørsdroner slipper kommunalt ansatte og fangstlag å gå inn i tett kratt eller bygninger der en bjørn kan ligge skjult.

At også et juridisk firma er med i utstillingen, med bistand til søknader om japansk «Level 3.5»-flyvning, sier noe om hvor mye av arbeidet som handler om regelverk framfor teknikk.

Norsk kontekst

Denne satsingen har ingen direkte konsekvenser for norske dronepiloter. Japan har et helt annet bjørneproblem enn Norge, og norsk viltlovgivning setter klare begrensninger på å bruke luftfartøy til å lokalisere, jage eller drive vilt – noe som gjør at flere av de japanske bruksområdene ikke uten videre kan kopieres her. Bortskremming og sporing av rovdyr er i praksis forvaltningens område, ikke noe privatpersoner kan sette i gang på eget initiativ.

Trenden er likevel relevant. Termiske kameraer og AI-basert objektgjenkjenning brukes allerede av norske aktører i søk og redning, der termiske droner har vist hva de er verdt i skogsterreng. Og Fukuis modell med regionale dronelag som rykker ut til kommunene peker på et spørsmål som er svært aktuelt i Norge også: hvem skal eie kompetansen? Skal operasjonene skje utenfor synsrekkevidde, havner de raskt i spesifikk kategori med SORA-krav, og da er organisering og opplæring ofte den største flaskehalsen – ikke maskinene.